Omtaler

Ronni Reich in "Washington Post" february 6, 2008 :
Just in from Oslo, the ensemble presented a combination of Renaissance and contemporary works on sacred texts, notably three settings of "O magnum mysterium." In the most exciting of these, written in 2006 by the Norwegian composer Henrik Odegaard, the groups three women and three men stretched voice and mind to their limits. They explored quarter tones and overtones, let out fierce, tribal-sounding calls, hummed, and saturated the room in glorious, full-voiced sound. At times, they sounded like an engine revving up; at others, like an angelic choir. They transitioned seamlessly from one style to another, and intonation was flawless. Their entrances and cutoffs were perfectly timed, as though a current of air were being switched on and off.
Link to the article in Washington Post
Kritikerne om “Nyslått”:
Abstrakt og jordnær. Henrik Ødegaard (født 1955) er et nytt navn for denne anmelder. Men cd-en gir meg en helt ideell introduksjon i og med verket "Nyslått, konsert for to hardingfeler og strykeorkester" (2000). Ødegaard tilhører retningen som kalles spektralmusikk: Der er musikkens overtoner et konstruktivt element og ikke bare en berusende sideeffekt. Det er makeløst hvordan Ødegaard lager en kombinasjon av stillestående klangstudier og jordnært slåttespill. En slags Olivier Messiaen på kappleik. Svært bra.
Tron Jensen Dagens Næringsliv 15/16 oktober 2005.
Avslutningsvis får vi møte med norsk tradisjonsmusikk ikledd den moderne språkdrakten i Henrik Ødegaards "Nyslått" for to hardingfeler og strykeorkester (2000), med to fremragende solister i Per Anders Buen Garnås og Torgeir Straand. Sprell levende norsk musikk med andre ord.
Trond Erikson Publisert : 02.12.2005 – Smaalenene
Lang mer fenger uvandte instrumentkombinasjoner av Henrik Ødegaard. Her bruker han ikke bare en hardingfele men to. Samspillet dem i mellom og med et strykeorkester i bakgrunnen er fascinerende. Det er langt fra noe offer til folkemusikkhalvtimens mange tilhengere - det er jo på sett og vis også det! - men slik denne sekssatsige konserten er lagt opp er noe av det interessante hvordan han nettopp unngår å spekulere i hardingfelas unike klanger.
I stedet fengsles vi av musikken og klangbildet og hardingfelenes toner fletter seg inn sammen med de øvrige strykerne. Det er dette som fascinerer og gjør denne komposisjonen til mer enn interessant.
Telemark Kammerorkester spiller og for oss var dette et nytt og interessant bekjentskap.
Omtale lagt ut på nettet 21.11.2005) av Kjell Moe i Kulturspeilet
Truleg er det tretti år med nærleik til hardingfeletradisjonen som slår ut. Iallfall er det slik for underskrivne at først når hardingfeleklangen gjer seg gjeldande, blir det for alvor spennande å lytte til denne cd-en. Sjølv om Per Anders og Torgeir her må rette seg etter eit partitur og aldri får sleppe seg laus i ein real kadens, er Ødegaards «Nyslått» med på å gi albumet ein identitet det elles ikkje ville hatt.
Tore Skaug, Telemark Arbeidarblad
Abstrakt og jordnær. Henrik Ødegaard (født 1955) er et nytt navn for denne anmelder. Men cd-en gir meg en helt ideell introduksjon i og med verket "Nyslått, konsert for to hardingfeler og strykeorkester" (2000). Ødegaard tilhører retningen som kalles spektralmusikk: Der er musikkens overtoner et konstruktivt element og ikke bare en berusende sideeffekt. Det er makeløst hvordan Ødegaard lager en kombinasjon av stillestående klangstudier og jordnært slåttespill. En slags Olivier Messiaen på kappleik. Svært bra.
Tron Jensen Dagens Næringsliv 15/16 oktober 2005.
Avslutningsvis får vi møte med norsk tradisjonsmusikk ikledd den moderne språkdrakten i Henrik Ødegaards "Nyslått" for to hardingfeler og strykeorkester (2000), med to fremragende solister i Per Anders Buen Garnås og Torgeir Straand. Sprell levende norsk musikk med andre ord.
Trond Erikson Publisert : 02.12.2005 – Smaalenene
Lang mer fenger uvandte instrumentkombinasjoner av Henrik Ødegaard. Her bruker han ikke bare en hardingfele men to. Samspillet dem i mellom og med et strykeorkester i bakgrunnen er fascinerende. Det er langt fra noe offer til folkemusikkhalvtimens mange tilhengere - det er jo på sett og vis også det! - men slik denne sekssatsige konserten er lagt opp er noe av det interessante hvordan han nettopp unngår å spekulere i hardingfelas unike klanger.
I stedet fengsles vi av musikken og klangbildet og hardingfelenes toner fletter seg inn sammen med de øvrige strykerne. Det er dette som fascinerer og gjør denne komposisjonen til mer enn interessant.
Telemark Kammerorkester spiller og for oss var dette et nytt og interessant bekjentskap.
Omtale lagt ut på nettet 21.11.2005) av Kjell Moe i Kulturspeilet
Truleg er det tretti år med nærleik til hardingfeletradisjonen som slår ut. Iallfall er det slik for underskrivne at først når hardingfeleklangen gjer seg gjeldande, blir det for alvor spennande å lytte til denne cd-en. Sjølv om Per Anders og Torgeir her må rette seg etter eit partitur og aldri får sleppe seg laus i ein real kadens, er Ødegaards «Nyslått» med på å gi albumet ein identitet det elles ikkje ville hatt.
Tore Skaug, Telemark Arbeidarblad
En musikalsk oase - i Hoeggen kirke
Inntrykk fra ”Den hemmelige hagen” i Hoeggen kirke 26.mars. Musikk: Henrik Ødegaard, tekst: Eyvind Skeie. Medvirkende: Hoeggen barnegospel, Crescendo, Liturgisk kor, sammensatt orkester. Sangsolister: Sveinung og Oddfrid Skorpe Tennfjord. Dirigent og koordinator: Oddrun Bølset. Stykket ble skrevet i 1995, og dette var første oppsetning etter uroppførelsen.
Hvorfor rører denne slags musikk oss i vår moderne tid ? Er det fordi menneskets gleder, valg og lidelser kommer så nært oss gjennom ord og toner? Er det kirkerommets tidløshet som får oss til å lytte inn i oss selv ?
Vi er vant til å høre oratoriene til Bach og Händel. For de fleste er det ukjent at det Norge er laget verker som tar tak i oss på samme måte. Slik vil jeg kalle ”Den hemmelige hagen” som ble oppført i Hoeggen kirke 26. mars et påskeoratorium. Musikken og teksten gir flere assosiasjoner. I tillegg til et religiøst innhold basert på påsken, viser den optimismen som ligger i den kommende våren. Slik gir verket deg flere mulige innfallsvinkler og opplevelser når du hører det. Dette i likhet med annen stor musikk.
Jeg tør kalle dette ”stor musikk”. Ikke bare fordi det var en stor oppsetning, men først og fremst fordi både musikken og framføringen gjorde inntrykk på meg. Sammensetningen av kor, solister , strykekvartett, fløyte og en jazzkvintett ga en variasjon som til tider overgikk selv Händel. Slik ble det en levende avveksling både i stil, rytme og klangfarge. En meget uttrykksfull og velspilt altsaksofon ga sammen med kompgruppa et rått ”trykk” som en dramatisk kontrast til den myke fløyta, strykekvartetten og klangfulle barne- og voksenkor. Slik støttet musikken opp under teksten i beste oratorietradisjon. Solide sangsolister og en meget lydhør dirigent bandt det hele sammen på en fremragende måte.
Det at de aller fleste medvirkende var amatører, var her en fordel. Dette ga en innsatsvilje, spiss og nerve som grep og varmet tilhøreren uten at det gikk ut over den musikalske kvaliteten. I en oppsetning som dette er formidlingsgleden helt avgjørende. Det er en kvalitet vi ofte mister i profesjonelle framføringer og i ”polerte” plateinnspillinger. Derfor blir det feil å peke på ørsmå punkter som strengt talt kunne vært enda mer perfekte – da hadde man kanskje mistet mye av opplevelsen. Slik som at styrkenyansene i musikken kanskje kunne kommet enda bedre fram ved mer innøving. Men da hadde kanskje noe av gløden i framføringen til gjengjeld forsvunnet ?
Hjulpet av det velegnede kirkerommet hadde utøverne en utmerket kontakt med publikum. Som lytter er det helt spesielt å dele et slik verk sammen med andre, og i sanntid der og da. Dette er en type opplevelse som blir mer og mer verdifull som kontrast til dagens individualiserte og digitaliserte aktiviteter. Det er den stimulerende følelsen av å bygge noe sammen. Du kjenner at energien fra utøverne smitter over på deg og reflekteres tilbake til dem. Derfor: All ære til alle deltakerne ! Og til arrangørene som hadde funnet fram til dette flotte stykket, som er en altfor skjult hemmelighet. Ta det gjerne fram igjen. Dette ga mersmak!
Publikumsoppmøtet var bra, selv om det hadde vært plass til langt flere. Men hvis det hadde vært så mange flere hadde det også blitt flere å dele opplevelsen på. Altså mindre på hver. Så jeg er svært fornøyd.
Med mange takk fra publikum v/ Vegard Hagerup
Inntrykk fra ”Den hemmelige hagen” i Hoeggen kirke 26.mars. Musikk: Henrik Ødegaard, tekst: Eyvind Skeie. Medvirkende: Hoeggen barnegospel, Crescendo, Liturgisk kor, sammensatt orkester. Sangsolister: Sveinung og Oddfrid Skorpe Tennfjord. Dirigent og koordinator: Oddrun Bølset. Stykket ble skrevet i 1995, og dette var første oppsetning etter uroppførelsen.
Hvorfor rører denne slags musikk oss i vår moderne tid ? Er det fordi menneskets gleder, valg og lidelser kommer så nært oss gjennom ord og toner? Er det kirkerommets tidløshet som får oss til å lytte inn i oss selv ?
Vi er vant til å høre oratoriene til Bach og Händel. For de fleste er det ukjent at det Norge er laget verker som tar tak i oss på samme måte. Slik vil jeg kalle ”Den hemmelige hagen” som ble oppført i Hoeggen kirke 26. mars et påskeoratorium. Musikken og teksten gir flere assosiasjoner. I tillegg til et religiøst innhold basert på påsken, viser den optimismen som ligger i den kommende våren. Slik gir verket deg flere mulige innfallsvinkler og opplevelser når du hører det. Dette i likhet med annen stor musikk.
Jeg tør kalle dette ”stor musikk”. Ikke bare fordi det var en stor oppsetning, men først og fremst fordi både musikken og framføringen gjorde inntrykk på meg. Sammensetningen av kor, solister , strykekvartett, fløyte og en jazzkvintett ga en variasjon som til tider overgikk selv Händel. Slik ble det en levende avveksling både i stil, rytme og klangfarge. En meget uttrykksfull og velspilt altsaksofon ga sammen med kompgruppa et rått ”trykk” som en dramatisk kontrast til den myke fløyta, strykekvartetten og klangfulle barne- og voksenkor. Slik støttet musikken opp under teksten i beste oratorietradisjon. Solide sangsolister og en meget lydhør dirigent bandt det hele sammen på en fremragende måte.
Det at de aller fleste medvirkende var amatører, var her en fordel. Dette ga en innsatsvilje, spiss og nerve som grep og varmet tilhøreren uten at det gikk ut over den musikalske kvaliteten. I en oppsetning som dette er formidlingsgleden helt avgjørende. Det er en kvalitet vi ofte mister i profesjonelle framføringer og i ”polerte” plateinnspillinger. Derfor blir det feil å peke på ørsmå punkter som strengt talt kunne vært enda mer perfekte – da hadde man kanskje mistet mye av opplevelsen. Slik som at styrkenyansene i musikken kanskje kunne kommet enda bedre fram ved mer innøving. Men da hadde kanskje noe av gløden i framføringen til gjengjeld forsvunnet ?
Hjulpet av det velegnede kirkerommet hadde utøverne en utmerket kontakt med publikum. Som lytter er det helt spesielt å dele et slik verk sammen med andre, og i sanntid der og da. Dette er en type opplevelse som blir mer og mer verdifull som kontrast til dagens individualiserte og digitaliserte aktiviteter. Det er den stimulerende følelsen av å bygge noe sammen. Du kjenner at energien fra utøverne smitter over på deg og reflekteres tilbake til dem. Derfor: All ære til alle deltakerne ! Og til arrangørene som hadde funnet fram til dette flotte stykket, som er en altfor skjult hemmelighet. Ta det gjerne fram igjen. Dette ga mersmak!
Publikumsoppmøtet var bra, selv om det hadde vært plass til langt flere. Men hvis det hadde vært så mange flere hadde det også blitt flere å dele opplevelsen på. Altså mindre på hver. Så jeg er svært fornøyd.
Med mange takk fra publikum v/ Vegard Hagerup
”Norsk kirkemusikk”
Noteanmeldelse av domkantor Magne Hanssen.
Henrik Ødegaard: Litle fuglen. SATB
Et enkelt og nesten orkestralt arrangement der det er gjort mye ut av en enkel komposisjon. Melodiformen med lav ledetone var uvant, og mindre karakterfull enn den vanlige. Men med Ødegaards arrangement ble det et vennlig møte med en man trodde man kjente.
Noteanmeldelse av domkantor Magne Hanssen.
Henrik Ødegaard: Litle fuglen. SATB
Et enkelt og nesten orkestralt arrangement der det er gjort mye ut av en enkel komposisjon. Melodiformen med lav ledetone var uvant, og mindre karakterfull enn den vanlige. Men med Ødegaards arrangement ble det et vennlig møte med en man trodde man kjente.